Ikke all smitte er farlig. S-tallet måler to ting: Sommerfugl-effekten og smittsomme smil. Jo høyere S-tallet er, jo bedre får vi alle det. Naivt? Kanskje. Men først skal jeg fortelle litt om bakgrunnen.
For litt siden ble jeg kontaktet av en sykepleier. Ikke fordi hun var sliten av den ekstra belastningen helsevesenet står i – hun var det også, men dette var et veldig personlig problem, som kanskje også hadde blitt litt verre nettopp fordi jobben hennes er ekstra slitsom i disse dager. Det var et problem hun ikke kunne snakke med noen om, ikke engang sin kjæreste, fordi hun skammet seg sånn. Nå var hun sykemeldt, grunnet langvarig slit. Hun unnlot å fortelle dette til legen også. Hun hadde over lang tid pådratt seg stor kredittgjeld, med forbrukslån og flere kredittkort. Med høy utdannelse burde hun vite bedre, følte hun. Nå gikk det ikke lenger, og inkassokravene hopet seg opp.
Samtalen var over på 20 minutter, Jeg lyttet for det meste, og de to siste minuttene ble vi enige om en plan. Øverst på planen stod det som det oftest gjør når jeg kommer med råd: Snakk sammen, og be om hjelp. Det betød for hennes del at hun måtte gå den tunge dørstokkmila til kjæresten, sette seg ned, og legge alle kortene på bordet.
Kjernefamilier og single
Det er mange som er slitne i disse dager. Vi ser bare kolleger og familie i en liten rute. Den lille familiekohorten kan bli ganske trang for kjernefamiliene når de små avbrekkene, som treningssenteret eller bussturen til jobben uteblir over lang tid.
Det kan være til ettertanke å tenke over at belastningen er enda større for noen. To av fem i Norge er single, og sitter i en tom leilighet dag ut og dag inn. Da kan fort ensomheten banke på. Selv turen til butikken er preget av en større avstand mellom oss, med meteren og munnbind.
Noen sliter mer
En kollega som jobber i en større organisasjon for funksjonshemmede minnet meg på at det finnes mange mennesker som har fått redusert sitt støtteapparat enda mer – de som fra før har begrenset mobilitet på grunn av fysiske eller mentale hindere. Koronareglene er ganske nådeløse, og den ukentlige turen på kafe eller i parken med en støttekontakt er utsatt på ubestemt tid. Det mest ekstreme eksemplet er de døvblinde, som kommuniserer utelukkende med berøring.
Den økte avstanden mellom oss gjør at samfunnet opparbeider seg en stor gjeld. Vi har rett og slett et underskudd på menneskelig kontakt. Som alle andre grublet jeg på hva jeg kan gjøre. Jeg er jo bare en dråpe i havet, er jeg ikke?
Sommerfugleffekten
Så kom jeg på sommerfugleffekten. Det er en blanding av en myte og en teori: Om en sommerfugl i Sør-amerika blafrer med vingene, kan det føre til en liten bevegelse. Denne bevegelsen kan føre til at de lokale luftbevegelsene endrer seg bitte litt, og slik endrer været seg med bitte små steg fra det lokale til det globale. Til slutt kan dette føre til en storm på andre siden av kloden. Men sommerfugleffekten kan også virke positivt. Hva om et hei og et smil kan smitte videre?
Bli litt kjent med noen
Jeg har lenge gått forbi en eldre mann i treningsklær, men et litt lukket uttrykk i ansiktet, nesten hver dag når jeg går ut fra huset på vei til jobb – vi har tydeligvis ganske like morgenrutiner. Jeg er vanligvis trøtt, og mannen har en liten rynke i pannen. Inspirert av sykepleieren bestemte jeg meg plutselig for å si hei en dag. Han så litt rart på meg først, så smilte han litt, fra andre siden av gaten.
Jeg fulgte opp med å spørre om han skulle trene. Han sa at han skulle i butikken først, og så skulle han trene. Ha en fin dag, sa han, og så gikk vi hvert til vårt.
Nå smiler vi til hverandre hver morgen våre veier krysses. Vi kjenner hverandre litt. Jeg gleder meg litt til hver gang vi passerer og hilser på hverandre, og jeg liker å tro at det gjør han også. Vi kjenner hverandre – litt.
Et løp for et smil
Sykepleieren og min ukjente nabo inspirerte meg til noe sprøtt. For noen år siden startet jeg Den gode mil, som skal inspirere folk til å løpe litt og gjøre noen gode gjerninger. Nå tenkte jeg at jeg vil teste sommerfugleffekten i praksis: Jeg ville løpe gjennom hele Trøndelag, og vinke og smile til alle jeg møtte. Jeg kalte det Tour de Wave, og ifølge teorien ville det føre til at de ville bli gladere og selv begynne å smile og si hei til mennesker de møter. Jeg vet ikke om det har virket ennå, men jeg vet i alle fall at JEG fikk mye mer energi av all responsen jeg fikk da jeg løp.
Sykepleierens tunge reise
Å løpe gjennom Trøndelag var neppe like tungt som samtalen sykepleieren måtte ta med kjæresten sin. Vår lille samtale førte til at hun gjorde nettopp det. De er i god gang med å ta tak i gjelda. Det kommer til å ta mange år før alt er oppgjort, men hun sier det er en enorm lettelse å ha begynt prosessen. Viktigst av alt, hun har også blitt litt mer åpen og forteller selv om sin situasjon til andre, som gjør at de slutter å børste skammen under teppet og tar tak selv. Og det var ikke mine økonomikunnskaper som gjorde at dette løste seg, men at jeg lyttet.
En liten innsats kan ha stor effekt
S-tallet – hvor mange du klarer å smitte med et smil – er kraftfullt. Jo flere du klarer å smitte med et smil til en ukjent, jo bedre får vi alle det. Et smil er også ofte en inngang til en prat. Når vi kommer ut på andre siden av pandemien er det så viktig at vi alle har nok sosial kompetanse- til å smile, snakke og lytte. Det vil ikke være nok fagfolk til å dekke behovet. Men jeg er optimist og en annen gang skal jeg fortelle litt om de jeg møtte på turen min gjennom Trøndelag – fra barnehagebarn til ordførere. Vi overholdt alle smittevernregler for å holde R-tallet nede, og jeg gjorde mitt beste for å holde S-tallet oppe.
Det kan du også, neste gang du går til butikken. Jeg heier på deg!
